Så var turen vår historie. Vi er hjemme igjen, og bare jet-laggen er ute av kroppen skal vi nok komme inn i vante rutiner og mønstre, etter hvert, kanskje…

Vi er veldig fornøyde med turen vår, og det har gått overraskende greit å reise jorda rundt med to (ganske) små barn. Vi har støtt på få problemer på vår vei, flyene har vært i rute og leiligheter/hotellrom har ikke gitt oss store overraskelser i forhold til forhåndsomtale på internett. Bagasjen har kommet frem, dog har bagasjens innhold endret seg underveis. Noen klær og bøker er blitt igjen på veien, mens nye er kommet til. Slik blir det når man balanserer hårfint på bagasjeovervektsgrensen. Eneste tap er et fotoapparat, som vi gjerne skulle fått med oss hjem, men litt svinn må man nesten regne med etter 10 flybytter, 8 leiligheter/hotellrom og en leiebil…

Så dersom noen drømmer om å gjøre noe tilsvarende, kan det absolutt anbefales. Noen tips i den forbindelse:

Vi har reist på "Star alliance round the world" billetter. Bestilles gjennom SAS. Sannsynligvis et av de billigste og mest fleksible jorda rundt reise produkt.

Når det gjelder overnattinger anbefales "hotels.com". Meget brukervennlig, stort utvalg og gode muligheter for prissammenligning. Et tips er å "følge med på markedet" i noe tid, da det plutselig kan dukke opp tilbud og prisavslag fra en dag til neste.

For bilutleie i USA, sjekk hos "Dollar Car Rental" eller "Alamo Car Rental" Begge er lavpris selskaper. Dollar var billigst, men kunne ikke garantere barneseter eller GPS, derfor valgte vi Alamo (som også er et mye kulere navn…)

Ellers anbefaler vi å blogge! Her er det selvsagt et hav av muligheter, men VG blogg har funket bra for oss, selv om det er en ganske omstendelig prosess å legge ut bilder, og det tydeligvis er et problem med  at kommentarer ikke alltid  har kommet frem til oss.

Dermed anser vi denne bloggen som avsluttet. Takk til alle som har fulgt oss, takk for kommentarer og feedback!

Hilsen

Lars, Eva, Henrik og Mia

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uken i New York er over – og med det er også en fantastisk tur over for oss. Det kunne ikke passe bedre å avslutte en jorda rundt-tur enn i NYC. Selve verdensbyen. Ingen over, ingen ved siden – for å si det med en klisjé. Det er ikke den ideelle byen for unger, men Mia og Henrik har klart seg bra her også. Det har vært stas med masse kule bygninger. H. var i ekstase da han oppdaget Chrysler-bygningen som han kjente igjen fra en Donald-historie. Og historien om King Kong i Empire State Building er blitt en klassiker. For en liten Nintendo-elsker så var det selvsagt stort å finne Nintendo-world, en to etasjer butikk med bare spill og moro…. (Faktisk ble jeg litt hekta jeg også!) Og Mia har begynt å spørre etter en "dolling" eller to for hun vil ut å shoppe. Hun har blitt en liten dame på turen. Ja, vi har litt av hvert å normalisere når vi kommer hjem! Hverdag og rutiner skal bli bra for både store og små. 

(Lars:) Litt faglig input har det også blitt. Jeg har besøkt Mount Sinai Hospital, som har en rehab avd for ryggmargsskader. Avdelingen har status som "Model program" for ryggmargsskader (1 av 14 i USA, Mayo har ikke "Model program" status). Det ble en litt rask omvisning på avdelingen, men til gjengjeld en interessant samtale med en brukerkonsulent (person med ryggmargsskade som er ansatt av sykehuset), og lederen av forskningsavdelingen. Alt i alt bra utbytte.

Vi avslutter med noen bilder fra uken som har vært og gleder oss til å komme hjem!

Fergetur ut til Frihetsgudinnen. Den var enorm!

Fifth avenue byr på fristelser for både små og store damer!

Broadway! Dette er ikke stedet for deg som blir svimmel av folkemengder, neonlys og trafikkstøy. Men show kan dem. Vi var på en fantastisk forestilling av The Lion King. Bildet er tatt fra Minskoff-teateret på Times square.

Drar dere kjensel på denne damen….

Ja, det er Vendela. Fra en restaurant så vi det foregikk en TV-innspilling på en midtrabatt på Times square. Masse tilskuere og styr. Da vi krysset gata så vi hvem det var. Flott dame, det skal hun ha. Og fortsatt en av Norges mest kjente i NY etter badedraktforsiden på Sports Illustrated i -93.

Når det har blitt for mye støy, eller behov for å søke "ly" for varmen i asfaltjungelen, så har Central park vært et fantastisk sted. Her er en av mine favoritter; The Mall - alleen med almetrær.

En utrolig flott park som må bety mye for de som bor i denne enorme byen. Vi tilbrakte mye tid her.

Et grøntområde kan trenges…

Henrik på toppen av Rockefeller-bygningen ("Top of the Rock") og foran favoritten sin, Empire State Building. I kveld var vi på Empire`s utsiktsplattå i 86. etasje og så byen by night. Det var helt fantastisk.

Nattelivet i NY er ellers noe vi bare har hørt om! Vi har kost oss med litt annet enn bare vann fra Voss (som forøvrig (og typisk norsk) ikke kostet mindre enn 50 kroner!) men de store utskeielesene har vi tilgode..

Nå gjenstår bare hjemreisen. Vi har hatt en fantastisk opplevelse. Takk for følget! Og for alle hyggelige meldinger underveis.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter snart 2 måneder  på reisefot begynner vi å bli mette av inntrykk og opplevelser, og det er derfor ikke lett å komme til New York, byen som driver konstant teppe-bombing av alle sanser… (De som har vært her vet hva jeg mener).

Mange har sagt mye om NYC, og å si noe om byen er en oppgave for langt mer begavede ord-smeder enn det jeg er. En som etter min mening har lyktes ganske bra, er Lillebjørn Nilsen:

HEI NEW YORK!
Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen

Hei New York! Her spiller fanden ikke fele!
I New York kan han fange sine barn
i sitt garn.
Kan du høre at han ler? "The Square in the Village!"
Se, han rører med sin skje!
Det er natt. Du tar en titt i Bleeker Street og det er tydelig
at det en syns er motbydelig, syns en annen er helt nydelig
i New York…
Ikke rør meg! Bare se…!

Eller se filmen "Manhattan" – Woody Allens kjærlighetserklæring til byen og etter min mening et mesterverk (ligger inn på min før omtalte "topp 5" filmer liste).

The bottom line -har du ikke vært her, og får sjansen - reis hit! Noe liknende finnes ikke!!

Så til våre historier fra byen som aldri sover ("The City never sleeps, but I do", står det på "Ikke forstyrr" skiltet som kan henges på hotelldøren…) Jeg har vært her før, for 25 år siden. Fra det besøket har jeg bilder som ikke kan tas i dag. De er tatt fra toppen av "World Trade Center"… I dag var vi på Ground Zero. Dette er i utgangspunktet ikke noe hyggelig sted, og det var ganske spesielt å stirre ut i tomme lufta, der hvor det tidligere stod to 110 etg høye tårn. Like spesielt og egentlig litt sjokkerende, var det også å se at dette er blitt en turistattraksjon. Her fotograferes familier med store smil og asiatiske turister med fingrene formet til V-tegn(det siste må ikke tolkes som støtte til terrorhandlingen – japanere og kinesere elsker å gjøre V-tegn på feriebilder. Trolig anses ferien som totalt mislykket, dersom V-tegnet ikke er tilstede på minst 80% av bildene. Men det er jo ikke alltid det passer, da…)

Hyggeligere da i Central Park, selv om en av de største attraksjonene her er å se stedet John Lennon ble skutt… Vi hadde også liten tildragelse i Central Park, som kan sees her.

Forøvrig mener jeg at tips er en uting! Det er et evig mas og forventning om tips i USA. I New York er det verre enn verst. På den obligatoriske bussturen med guide, åpnet guiden med å si: "Velkommen til New York. Husk at servitører alltid skal ha "dobbel tax" i tips, og taxisjåfører 1 dollar for hver 5te dollar på taxameteret. Når det gjelder turguider – gi dem alt du har " Hele opplegget er jo totalt ulogisk! F.eks. forventes det at man på restauranter skal gi 20% på sluttsumen, hvis man er fornøyd med servicen. Ok -si at to familier går på samme restaurant. Den ene (svensker) bestiller isvann og billige pastaretter, den andre (oss) bestiller vin og indrefilet. Servitørens oppgave er identisk og servicen er lik, men siden vår sluttregning er større, må vi betale mer for den samme tjenesten !!? Eller denne varianten: Svensken er fornøyd, og tipser så han kjenner det helt hjem til Halmstad – 20%. Vi er ikke helt fornøyde, vinen var ikke temperert, og indrefileten var mer medium enn rå, vi tipser 15% av ren høflighet. Allikevel ender vi opp med å gi kelneren mer penger enn svensken, siden vår regning er (betydelig) høyere. På tross av dette skal altså kelneren være fornøyd med svensken og misfornøyd med oss… Jeg skjønner ikke dette, jeg …god natt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hello. How are you! Vi befinner oss nå i New York og det må jeg si er overveldende! Men først må vi tilbake og gjøre opp satus med midtvesten. På vei tilbake til Minneapolis fra Wisconsin – da vi så byen komme mot oss – kjente jeg at det hadde vært veldig godt med ti dager countryside, i rolige og grønne omgivelser. Wisconsin Dells var det ultimate sted for barnefamilier. Og generelt ble jeg slått av hvor utrolig hyggelige folk har vært i Minnesota/Wisconsin. Jeg må innrømme at jeg har hatt en viss forutinntatt holdning til "Amerika"; stikord som overfladisk, selvopptatthet, viktige, litt for krigsvillige, at alt liksom skal være så stooort, ja holdningene mine har nok handlet litt om dette. Og jeg tror fortsatt at noe av dette er "riktig", men jeg kjenner at jeg liker menneskene her. De er så profesjonelle, vennlige, høflige, alltid en hyggelig kommentar. Man blir jo i godt humør av det! Og ikke minst får man lyst til å være vennlig tilbake. Når er det vi smiler og snakker til fremmede? Vi må jo på en smal skogsti eller på fjellet før vi nikker og sier "hei"! Vi har et forbedringspotensiale her. Og så er det umulig å ikke bli fasinert av hvordan dette kontinentet er blitt til, og hva de har fått til!

Vi raster på grensen mellom Minnesota og Wisconsin, hvor vi også krysser elven Mississippi.

Hva passet ikke bedre enn å dra fra Holiday the American way til Shopping the American way. Wow, wow, wow…Mall of America, landets største kjøpesenter, ville vekket til live også kun latente shoppinggener. Og for de av oss som har dette genet ganske så utviklet så kan jeg bare si at det var mange fristelser. Vi har hatt få, om ingen bekymringer på denne turen. Det eneste som har lignet en bekymring er størrelsen på baggasjen vår. Det er et tema ved hver pakking og innsjekking. I Kina ble koffertene fylt opp. Vi (jeg) tenkte det var der det var moro (og billig) å handle. Men det er det jo overalt! Og på Mayo fikk Lars et par store permer med behandlingsprinsipper ol som han ville ha med hjem.

Mayo Clinic "skrøt" at de var to og en halv gang så stor som Mall`en. Men med tanke på at det i seg selv var en "by" med 74 bygninger så blir dette likevel et STORT kjøpesenter. Over 500 butikker og hele 13 000 ansatte. Mest imponerende var kanskje fornøyelsesparken som lå i midten. Over 30 aktiviteter i form av karuseller, tømmerrenne, berg-og-dal-baner osv. For første gang på turen følte vi behov for å sette "navn og telefonnummer" på ungene. Rundt denne parken var det butikker i fire etasjer og i hvert hjørne var det inngang til nye sentere/kjeder som Macy`s, Bloomingdale, Sears og Nordstrom.

Men hva gjør man når det ikke er plass til mer? Da Lars skjønte at jeg gikk og så på diamanter (det tar jo ikke så stor plass!), så mente han det kunne være lurt å finne et postkontor og få sendt permer/bøker hjem. Det ville uansett bli billigere å skaffe plass til et par sko til enn å handle diamanter… Som tenkt så gjort. Og da må jeg bare si at man i dag virkelig kan ha praktisk nytte av teknologien. For det er ikke så enkelt å bare kjøre rundt i en storby og lete etter et postkontor. Men sånt ordner GPS`en. Det var bare å søke på postoffice og gjøre som damen sa; turn right, turn left, og så var vi der! Og vips! så var det litt mer plass til noe som der og da virker veldig fint og nyttig(?). Dette shoppingfenomenet har helt klart en bismak. Det er jo ingenting vi virkelig trenger lenger. Jeg skal ha en samtale med meg selv om dette en gang, men nå gir jeg meg lov til å la meg glede over alt som er tilgjenelig. Og etter hva jeg har sett så langt av NY så skal jeg utsettes for mange fristelser også i uken som kommer…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så har vi krysset Mississippi og befinner oss i Wisconsin. Jeg har sett noen turistmaskiner i årenes løp, men det spørs om ikke Wisconsin Dells tar (oste)kaka. Det er altså bl.a. hit amerikanerne reiser for sin strengt tilmålte R&R (rest and relaxation). Og når amerikanere skal "slappe av", da skal mest mulig skje på kortest mulig tid, og det må være god tilgang til mat inneholdende mye raske karbohydrater. Wisconsin Dells er kjent som "The Waterpark Capitol of the World", men her er ikke bare Amerikas største badeland, største innendørs badeland og største kombinerte fornøyelsespark og badeland. Her er en kopi av "Det hvite Hus" – snudd på hodet!, vannskishow, dyreparker, trylleshow osv, osv. Tilsammen er det listet opp 79 "attractions" i den offisielle guiden, og alle amerikanske reastaurantkjeder synes å være representert. Dette er høyoktanferie på amerikansk! Og vi henger oss på, sove og trene (og spise sunt) får vi gjøre når vi kommer hjem…

Vi prøver å skli ubemerket inn i mengeden av ferierende amerikanere…

Det var tremening Dean som foreslo at vi burde reise hit, et godt forslag skulle det vise seg. Wisconsin er kjent for sine meieriprodukter, og innbyggerne kalles "Cheeseheads". Meierier lager melk og smør, og av disse ingredienser lages fudge( Wisconsinfudge er selvsagt "verdens beste"). Så ungene koser seg i badeland, og Eva koser seg med å finlese dessertmenyer og raide fudgeutsalg.

Den store nyhetssaken i Midtvesten for tiden er forresten at Green Bay Packers quarterback Brett Favre, som er en levende legende i Wisconsin, kan bli solgt til Minnesota Vikings (Amerikansk Fotball). Dette vil være det samme som om LSK skulle solgt Tom Lund til Vålerenga tidlig på 80-tallet! Det synes å være en reell fare for en ny borgerkrig, og Dean rådet oss til å ikke fortelle at vi hadde besøkt Minnesota

I morgen skal vi tilbake til Minnesota, nærmere bestemt til "The Twin Cities" Minneapolis/St. Paul.

Mia kjører "radiobåt"…

…mens Henrik venter på at bøtta på toppen skal tømme ut ca 3000 liter vann over han (tuller ikke!) og så…

…splash! Omtrent som å bo i Bergen, vil jeg tro…

Eva og ungene bedriver vannsklierafting i det som ville vært Thorbjørn Jaglands favoritt: Congo Bongo. Henriks ene fortann måtte gi tapt mot en hot dog i går…

En av de merkeligste attraksjonene er en kopi av "Det hvite Hus", opp ned! Bakgrunnshistorien er at utenomjordiske vesner har forsøkt å ta med seg huset, men mistet det over Wisconsin (tuller ikke - del II!) Only in America…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

PS. Skrevet av Eva: 

First – Dean, Sharon, Shawn and Carli: there are greetings to you at the bottom of this entry.

For meg var det utrolig fint å få mulighet til å besøke et av de største "simsentrene" i USA. Å bidra til å få etablert dette ved Ahus er en av mine hovedoppgaver på jobb. Men hva er simulering? I all hovedsak handler det om pasientsikkerhet. At ansatte i helsesektoren, fortrinnsvis i akuttavdelinger, har god nok kompetanse og bruker den riktig. Spesielt i situasjoner hvor det kan handle om sekunder, der rette beslutninger må tas raskt, hvor avanserte prosedyrer og utstyr brukes, mange personer er involvert osv. Det er lett "å miste hodet" i kaotiske og kritiske situasjoner. Så derfor er det viktig å kunne trene på dem.

En pasientsimulator som sliter med pusten og venter på å bli lagt på respirator

Læringsmetoden stammer fra luftfart og trening av piloter. De har flysimulert utallige ganger før de i det hele tatt tar av fra bakken. Etterhvert som medisinen har blitt mer og mer teknisk avansert, har behovet for andre metoder innen utdanning og opplæring meldt seg for oss helsepersonell også. På 1990-tallet ble metoden tatt i bruk innen anestesimiljøet og nå er det integrert for de fleste faggrupper "over here". I USA er dette stort, men også i Europa har simulering fått en vesentlig rolle i utdanning av leger og sykepleiere. Flere sykehus og Høgskoler i Norge har også begynt. Dette er kommet for å bli og vi snakker om et paradigmeskifte når det gjelder metoder for læring/opplæring i helsesektoren. Derfor er dette så interessant. Og i hvertfall når man kjenner akuttfeltet og jobber i en kompetanseavdeling.

Her prøver jeg meg på en kikkhullskirurgi-simulator

Metoden går ut på å skape situasjoner så lik virkeligheten som mulig. I stedet for pasient brukes det kirurgisimulatorer eller avanserte, datastyrte dukker (det er ikke lenger sånn at vi kan øve oss på pasienter. Hvem vil være den som turnuslegen eller sykepleiernen for første gang skal utføre en avansert prosedyre på..?) Dukkene har alle vitale funksjoner som puls, blodtrykk, respirasjon osv. Disse kan justeres opp og ned etter situasjonen. Og så kan man observere hvor lang tid det tok før man oppdaget kritiske endringer f.eks. Den som sitter i kontrollrommet og styrer dukken kan også snakke gjennom den slik at det hele blir mer levende. Når dukker roper "au" når du foretar deg noe, så prøver du å gjøre det så skånsomt som mulig…. Det ideelle er å trene team sammen i vanskelige situasjoenr. Da ser man hvordan ledelse, samarbeid og kommunikasjon foregår. Det aller viktigste mht læring foregår etter at scenariet er over. Da går man gjennom hva som skjedde i en debriefing. Refleksjoner rundt hva som gikk bra og hva som kunne gått bedre er det viktigste i læringen. 

Et dårlig bilde tatt fra kontrollrommet, men det viser at det ikke skorter på utstyr. Alle treningsrom er identiske med behandlingsrommene på sykehuset.

Simsenteret på Mayo er på 3000 kvadratmeter og de har stor aktivitet. Ikke mangler de utstyr heller! De hadde bl.a to dukker som hver kostet over en million kroner (men de hadde også to SimMan som de var like godt fornøyd med. Den er norsk og koster en tredjedel). På en ettermiddag fikk jeg med meg både scenarier med sykepleiere som skal oppgraderes til å jobbe på intensivavdelinger, tre grupper med leger som trente på situasjoner med barn (traume/bruddskader etter påkjørsel, langvarig epilepsianfall og livløs nyfødt) og en gruppe medisinerstudenter som utførte undersøkelse på en "ekte" pasient. Denne pasienten ble spilt av en skuespiller, og i slike situasjoner får de god og realistisk trening på hvordan en kommuniserer med pasientene.

Simulering fra operasjonssal. Baby har aspirert meconium og er forløst med keisersnitt.

Kontrollrom hvor det meste styres fra. Dette er hi-tec…

Fra kontrollrommet kan jeg se på skjerm og høre hva som foregår på debrifingsrommet.

Vel, nok om simulering. Vi skal ha ferie litt til. Men det er veldig interessant altså! På Ahus er vi helt i starten med å ta dette i bruk. Vi har fått midlertidige lokaler og vi har en datastyrt pasientsimulator. Vi må nå trene oss opp til å kunne bruke metoden. Mange venter på å komme igang!

Dear Dean, Sharon, Shawn and Carli. We had a great time in Rochester, thanks Dean for all your help and the fantastic BBQ! You are truly an excellent grill-chef. It was really nice to visit you, hope we get to do it again some day. Thanks to the Thief River gang for the T-shirts. The kids love them! We can hardly get them to take them off. Too bad we did not get a chance to meet you this time, but hopefully there will be other opportunities. You are all of course very welcome to visit us, if you come over to Norway. Hope to see you all in the not to distant future.

Det er godt å vite at "Somebody In Thief River Falls, Minnesota, Loves Me Very Much!" (Som det står på T-skjortene).

Takk for oss og ha det bra! Nå drar vi videre med bil til Wisconsin.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er bare en hilsen fra Rochester om at vi har kommet vel fram til nest siste stoppested på turen vår. Det var deilig å komme hit! Etter å ha vært i enorme Beijing og turistmagnetene Hawaii og San Francisco, var det godt å komme til rolige og sjarmerende midwest-byen Rochester. Her skal vi ha base i ti dager. Allerede på vei fra flyplassen i Minneapolis og på de ti milene sørover falt vi liksom til ro. Det var godt å kjøre bil igjen og omgivelsene virket beroligende med flate jorder så langt vi kunne se. Men Lars syntes det virket for rolig. Da vi kjørte inn i R. by sa han: "Det kan da ikke være her? Det er jo ingen ting her, helt dødt…!" Vel, jeg syntes også at småbyen virket noe søvning en tidlig mandag kveld, men vi ble enige om at inntrykket kunne være noe preget av hvor vi har vært tidligere…Så vi ble enige om å vente til dagen etter med å mene så mye om det. Og nå er vi bare positive!

Det er rolig her men på en positiv måte. Det er visstnok en typisk midwest småby, hvor folk lever og arbeider (og det gjør de nesten hele tiden). Deilig at det er fritt for turisme, og byen har absolutt karakter. Det er fasinerende å oppleve at hele byen er preget av en ting – the Mayo Clinic! (For å være korrekt så er det også et IBM kontor her. Så enten er du en "Mayo" eller en "IBM-er", eller pasient/pårørende….) Klinikken har 27 000 ansatte!! Ofte har en by et sykehus. Her er det sykehuset som har fått en by rundt seg! Sykehusbygninger, hoteller (der de fleste pasienter og pårørende bor. Og det er ikke sykehoteller så det blir dyre opphold), restauranter og butikker er bundet sammen med gangbroer. Og innimellom bygningene er det gater og lyskryss. Vi snakker om at nye Ahus skal bli stort og flott men det er i vår målestokk!

Lars har vært to dager på ryggmargskadeavdelingen (rehab) på Saint Marys Hospital som er en del av Mayo Clinic. Han vil blogge mer om dette. Jeg får også anledning til å komme ut av feriemodus mens vi er her. Jeg har en avtale i morgen kl 09 på Mayo´s Multidisciplinary Simulation Center. Jeg gleder meg veldig til å få besøke et av de største simsentrene i USA. Det skal brukes for alt det er verdt! Sikkert mange av dere som ikke skjønner helt hva det er å glede seg over, eller hva "simulering" er, men det skal dere få høre mer om etter at jeg har vært der. Men kollegaene mine skjønner hva dette dreier seg om… Jeg forventer å få et kick her sånn at rapporten om simuleringssenter ved Ahus går som en drøm når jeg kommer hjem.

Vi bor midt mellom Mayo klinikken og Soldiers Field Park. Et grøntområde med alt av treningsarenaer (golf, tennis, løpebane, baseball), badeanlegg og lekeplasser. To minutter å gå i hver retning.

Begynnelsen på Soldiers Field Park i forkant og Mayo-komplekset i bakgrunn

Det er strålende vær her (enn så lenge for det er spådd regn og torden) og badeanlegget er perfekt for oss. Men jeg ble litt overrasket over at det var forbudt med armringer i bassenget. Det var av sikkerhetsmessige grunner, og det er sikkert en klok tanke bak. Men jeg lurte en stund på hvordan jeg skulle få passet på to unger i et basseng de ikke kunne stå i, og samtidig ha et øye på tingene våre på land. For meg ble dette en sikkerhetsrisiko. Men ungene skjønte at de måtte sitte på kanten og vente på tur. Og for Henrik har det ført til at han har knekt svømmekoden. Det er veldig bra, for det var heller ikke lov å stå i enden av vannsklia og ta i mot. Men nå svømmer han selv i land! Så det er klart at den beste måten å lære å svømme på er å forby flyteutstyr!

Henrik har fortsatt to fortenner, men det er bare så vidt!

Ungene har det veldig bra hvis noen måtte lure på det….

I kveld har vi endelig truffet Dean som er Lars sin tremenning. Han har bestefar fra Rømskog og Laila har i alle år hatt god kontakt med sin kusine Sharon. Det var veldig hyggelig:-) Han bor her i Rochester og jobber som tekniker på angio-lab (hjertekateterisering) ved Mayo klinikken. Han har et tett jobbeprogram, men vi håper å få sett mer til ham i dagene som kommer.

Familietreff på Shady Hill Grill

Nå må jeg avslutte for å forberede meg til møtet på simsenteret!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er blitt søndag kveld, snarere natt til mandag for oss og våre dager i SF er over. Her kunne vi blitt lenger! En fantastisk by man ikke blir ferdig med på fire, fem dager. Etter å ha blitt guidet rundt i sentrum første dagen på en åpen double-decker, har vi i to dager vært våre egne sjåfører. Sykkelutleie er big business her og "Bike the bridge"! er liksom det store. Så da har vi gjort som veldig mange andre; syklet over Golden gate bridge. Det var en opplevelse det, å sykle på denne gigantiske bruen (seks felts vei pluss gang- og sykkelfelt), med enden på stillehavet laaangt under og utsikt til Alcatraz til høyre. Men samtidig en litt sur fornøyelse. For det kan virkelig være kaldt her. Sikkert ingen som synes synd på oss (!), men jakker og lange bukser som jeg lenge har lurt på hvorfor vi tok med oss, ja det har kommet godt med nå. Og for dere som har hørt  om min noe ambisiøse sykkelplan til høsten – ja, den ble skrinlagt i sur motvind midt på Golden gate bridge! Jeg så for meg Dovre-fjell i sludd og motvind og da var saken grei.

Men vi har også hatt en strålende sykkeltur langs stillehavskysten i mye bedre vær, og syklet i den fem kilometer lange Golden gate park med masse forskjellige parker og aktiviteter. Denne byen har det meste! Det har rett og slett vært fantastisk å oppleve byen og utkanten av den fra sykkelsetet. Det er fine sykkeltraseer de aller fleste steder, og bilene tar hensyn. Det er nesten så vi ikke tror det etter å ha vært i Beijing-trafikken…. Men her stopper man faktisk for fotgjengere og sykkelister. Det har også passet bra å være i fysisk aktivitet her for vi har spist mye og godt! Det kan rett og slett ikke fortsette sånn….

Det er rett og slett litt av en bru…

Henrik hadde det supert på "barnetandem"

Det er BRATT i SF!

Lombard street er både blomstrete og snirklete… 

Vi er kjempefornøyd med oppholdet! Nå er det langt på natt og vi skal tidlig opp for å reise videre til Minneapolis. Klokka skal skrus ytterligere frem og vi kommer fortsatt til å være litt på utur tidsmessig. Men sånn er det bare, og det går seg til.

PS. Gratulerer med dagen til Helene! Bursdagsgave ligger i kofferten!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først – vi vet at det er mange som har forsøkt å sende oss hilsener uten at de er kommet inn på bloggen. Alle kommentarer vi har mottat, ligger på bloggen, så hvis dere ikke ser den der, er den ikke mottatt av oss. Jeg vet ikke hvor problemet ligger, men oppforder dere innstendig om å prøve pånytt. Vi setter veldig pris på å høre fra dere. 

Far og datter på bassengkanten i Honolulu: "Mia, nå må du komme ut av bassenget. Vi skal dra". "Ok, hvilket land skal vi til nå?" Vi skulle ut og spise… Ikke alltid lett å holde styr på hvor vi er eller hvor vi skal når tidsoner, datolinjer og landegrenser passeres i et visst tempo. Jeg var litt i villrede selv i dag tidlig, men det første som slo mot meg da jeg dro fra gardinene på hotellrommet var skiltet til restauranten "Gaylord". Ingen tvil, vi er i San Francisco. (SF regnes som selve "Homsehovedstaden").

Klimaet er annerledes her, og for første gang på turen må vi ta i bruk annet en shorts og t-skjorte. Kystklimaet merkes godt, og spesielt på kvelden blir det kjølig. Vi har (som vanlig) en plan eller to for hva vi skal få med oss av "must see" ting, så får vi se på mandag hvor langt vi har kommet. Vi stresser ikke, og Henrik har foreløpig ikke klaget (et godt tegn). Har i dag besett oss rundt "Fishermans Wharf", et havneområde med restauranter, butikker og gate-artister. Fikk bl.a. med oss en trupp med break-dance’ere, som breaket til – tro det, eller ei – "Beggin" med norske "Madcon"! Henrik mente gutta ikke hadde nok "coole moves", men forlangte allikevel å få noen dollar å gi dem, da han syntes pulikum ellers ikke var rause nok med tipsen.

Jeg har aldri vært i SF før, og bildet jeg hadde av byen har jeg fått fra diverse gode og dårlige filmer opp gjennom årene. Mye stemmer, fra skiltet med "Port of San Francisco" (Dirty Harry), til de bratte bakkene hvor utallige biljakter er filmatisert (f.eks i "Bullit" med Steve McQueen), og selvsagt Alcatraz. Her finnes også andre filmreferanser – Francis Ford Coppola  eier en gammel, staslig bygning i sentrum (flere av "Gudfaren" filmene skal ha blitt klippet her), Marilyn Monore tok bryllupsbilde foran en av kirkene (men måtte gifte seg borgerlig pga tidligere skilsmisse) og – ikke minst – her finnes "Bubba Gump Shrimp Co". "Forrest Gump" er inne på min liste over de 5 beste filmene jeg har sett, så det var med ærbødighet jeg satte meg på benken utenfor restauranten, og stakk føttene ned i Forrests utslitte Nike joggesko.

San Francisco skal også huse 60% av de beste restaurantene i hele USA (i følge vår muligens litt for lokalpatriotiske buss-guide). Vi tok en rekognoseringsrunde, og fant flere restauranter vi har lyst til å prøve, enn antall dager vi skal være her. Vi må nok prioritere beinhardt, da alternativet blir å spise 2 – 3 middager daglig, noe verken lommebok eller midjemål har godt av…

Selv om Henrik ikke plukket opp noen "coole moves" i dag, ser han selv ganske cool ut i sine nye spiderman solbriller.

"I’m Forrest. Forrest Gump. People call me - Forrest Gump"

Francis Ford Coppolas bygning. Baren i 1 etasje serverer vin laget av druer fra Coppolas plantasje. Må nok innom der en tur, ja…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei igjen!

Beijing hadde mye å by på, men ikke blå himmel, blått hav og palmesus! Det er det vi nyter nå. Etter fire uker med mye program og masse inntrykk er det deilig å ha FERIE. I betydningen av å ikke gjøre noe særlig. Jeg prøvde meg i går da jeg satt og leste om hva Hawaii har å by på, men ble raskt hanket inn av Henrik: "Har jeg misforstått noe eller? Skulle ikke dette være et hvilested?" Hva mener du, sa jeg. "Jo at her skulle vi ikke gjøre annet enn å bade. Ikke dra rundt å se på ting og sånn. For det gidder jeg ikke asså!" Så det blir nok ikke så mye mer enn Waikiki beach og Kuhio Avenue vi kommer til å se her…. Men det er greit. Vi har godt av noen late dager, det er deilig med sol og sommer. Kameraet får ladet seg, det blir tid til å slette bilder fra minnekort og medbrakte pocketbøker er i ferd med å bli lest (og kan etterlates slik at det blir litt mer plass i sekken – det er fristende ting å ta med seg hjem herfra også..)

Det tåler muligens ikke sammenligning (mulig vi skuffer noen) men førsteinntrykket av Honolulu minner litt om Spanias Benidorm. Det er en turistby med skyskraperhoteller helt ned til havet og med frodige fjell på motsatt side. Beachen ligger helt inne i byen, så selv om det er en stillehavsøy så er det ikke akkurat stille her! Så på samme måte som at vi har opplevd Beijing, men slett ikke Kina, så vil vi oppleve Waikiki beach men ikke akkurat Hawaii. Det får så være. Det er deilig å være her. Et perfekt klima og vi koser oss.

Utsikten kan vi ikke klage på, men selv jeg (uten høydeskrekk) klarer ikke lenge av gangen..det er langt ned! PS. De som måtte bekymre seg for ungene, høyden og denne terassen så er det IKKE noe problem.

Det blir neppe mer blogging herfra før vi reiser videre. Det gjør vi onsdag 9. juli. Da venter San Francisco. Etter værmeldingene å dømme var det lurt å mellomlande her – 29 grader frister mer enn 13 som det var der for et par dager siden….

God ferie til alle som er i gang med den nå! Vi snakkes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende